Glennon Doyle – «Untamed»

Det er nok stikk i strid med alle PR-strategier å åpne med en boksjanger jeg har et lunkent forhold til, nemlig såkalte selvhjelpsbøker. Nå synes jeg riktignok begrepet kastes etter mange bøker som aldri var ment som det, og av grunner jeg ikke engang kan begynne å snakke om her så synes begrepet oftest å ramme kvinnelige forfattere. Menn skriver bøker i hauger og lass om hvordan tjene penger og hvordan bli alfahann, men da heter det «lederteori» og «innovasjon»… Jeg kunne sikkert åpnet med å si «Har du hørt om dama som bikket førti og fant seg sjæl…?» og latt det være med det.

Skjermbilde untamedbook.com

Det slipper jeg akkurat denne gangen, selv om oppsummeringen er presis nok. Glennon Doyle, 44, er en amerikansk blogger-til-forfatter og foredragsholder, med bestselgende bøker som Carry On, Warrior, Love Warrior og nå sist i 2020 Untamed. Hun startet opprinnelig med bloggen momastery, og den første boken var basert på innlegg derfra. Hva gjør at Untamed er verdt å omtale?

Doyle selv vokste opp i en kristen kjernefamilie og fulgte samme oppskrift selv, riktignok kke uten en omvei via spiseforstyrrelser og rusmisbruk. Med god støtte av familien klarte hun å bli rusfri da hun ble gravid med sitt første barn, giftet seg med barnefaren og fikk to barn til med ham. Underveis kjente hun på, for de fleste gjenkjennelige, følelser i rollen som forelder, ektefelle og balansen med tanke på å beholde seg selv oppi det hele. Bøkene Carry On, Warrior og Love Warrior ble til i dette landskapet.

Boken jeg nettopp har lest ut, Untamed, ble gitt ut i 2020. Jeg vet ikke hvor mye den bryter med tematikken i de to første, siden jeg ikke har lest dem, men hennes plattform og utgangspunkt er snudd dramatisk på hodet – i dag er hun nemlig gift med en kvinne. Vi får innblikk, uten at det blir for intimt og invaderende, i noe av hvordan veien møysomt ble til gjennom skilsmisse, prosessen det krevde med barna, og oppbyggingen av en ny tilværelse.

You’re not crazy. You’re a goddamn cheetah.»

Dette er ikke en biografi som forteller kronologisk om veien fra ulykkelig ekteskap til nytt lykkelig ekteskap. Boken er delt inn i ulike sekvenser, ytterligere inndelt i kapitler av ulik lengde og med helt forskjellig struktur. Noen er korte episoder, en gjengivelse av en dialog som har vært av betydning, for eksempel med barna. Andre er lengre refleksjoner rundt religion, mer og mindre eksistensielle spørsmål, livssyn og holdninger. Atter andre er når hun forteller, riktignok anekdotisk, men likevel stramt og konsist, om hendelser som fikk den «indre alarmen» til å gå av, og som dultet henne forsiktig i retning av å sprenge seg ut av en for trangt definert rolle.

Det er partier her jeg kunne vært foruten, det er de lengre partiene midt i boken. Her går det over i det litt typisk amerikanske, med beskrivelser av en oppvekst og et verdisett forankret i et konservativt og kristent middelklasse-USA. Det er en stund såvidt over på feil side av nyfrelst belærende – slik det ofte blir når tidligere nevnte «kvinne-fylt-førti-finner-veien» er fra USA og kommer ut på den andre siden av konformiteten som heltinne rett i fanget på Oprah. På den annen side har hun noen fornøyelige samtaler med barna, som på sitt pragmatiske vis stiller voksne til veggs med De Store Spørsmål – kapitlet «polar bears» er særdeles beskrivende og vittig.

Jeg tilgir svakhetene, fordi helheten er bra. Hun adresserer hvordan våre innlærte holdninger skaper mønstre vi ikke så lett ser selv. Det konfortable i å tenke at vi gjør ting rett, og er gode mennesker, bare ved å være lovlydige. Det holder ikke å være fornøyd med status quo når du rent tilfeldig er født på riktig side av privilegiene. Her er hun innom rasisme, homofobi og feminisme, men også ansvaret alle har for å være noe mer enn bare «riktige» i egen kontekst. Der hvor hennes kontekst og indre programmering var «mor, farn, barn, flink pike, tynn og pen, hvit middelklasse» måtte hun gå mange runder for å komme ut på andre siden som glødende aktivist med alternative familieforhold.

I will not stay, not ever again, in a room or conversation or relationship or institution that requires me to abandon myself (…) and the doors, they’re not even closed.»

Jeg tok meg i å markere sitater jeg ønsket å ta med meg videre, men måtte slutte før jeg hadde gjengitt hele kapitler – og her kommer forskjellen mellom «selvhjelpsbøker» og «bøker av mennesker som har noe å formidle». Det er mat her, selv om formatet retter seg mot kvinner (noe som er ironisk, siden forfatteren har viet et kapittel til hvordan vi fra fødselen programmeres til å like «enten blått eller rosa». Money talks, I guess!).
Hvis jeg skulle begitt meg inn på terningkast måtte jeg først kalibrere en terning til bare å vurdere bøker i samme sjanger, og da nærmer vi oss en meget sterk femmer. Doyle er skarp, empatisk og forfriskende skamløs, og sitter ikke igjen som noe offer. Tvert i mot balanserer hun fint mellom å kritisere ytre faktorer overfor egen feilbarlighet. Kombinert med en sterk skrivestemme og uamerikansk ydmykhet er det både lesbart og nettopp – ganske inspirerende.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s