Dersom du ikke har lest noe av Fredrik Backman ennå, så er det bare å glede seg. Da jeg skulle velge en bok denne gangen, hadde jeg først planer om å skrive om Bjørnstad, men begynte å se gjennom bibliografien – jeg har lest nesten alt av ham, og er like satt ut av både undring og beundring hver gang.

Backman er svensk, og bor i Stockholm med kone og to barn. På Instagram (@BackmanSK) deler han hverdagsanekdoter og lanseringer, men er også åpen om perioder med angst og hvordan det kan være utfordrende med signeringer og promotering av nye bøker. Han har tidligere blogget om dette (lenke her), men er nå mest på Instagram og Facebook, samt den offisielle nettsiden (lenke her).

Mitt første møte med bøkene hans var En mann ved navn Ove. Den spesielle skrivestemmen er tydelig fra første side. Historien om Ove folder seg ut gjennom boken, og det skjer stillferdig og voldsomt på én og samme tid, hvor forfatterens valg av formuleringer drar oss inn i hovedpersonens verdensbilde. Vi presenteres for Ove som borettslagets gretne, gamle gubbe. Ensom og sær skuler han på alle forandringer med skepsis, og han fremstår som den mørke og bitre halvbroren til Narvestad-skikkelsen vi kjenner fra NRK-serien om Tertitten borettslag – legger seg oppi alt, forventer det verste, og holder seg ikke for god til å håndheve egne regler når han føler seg kallet til det.

Senere skal Anita fortelle de andre naboene at hun «ikke har sett Ove så rasende siden 1977, da noen på TV snakket om å slå sammen Saab og Volvo».

Fredrik Backman, En mann ved navn Ove

Underveis i boken er vi med på mange ulike møter mellom mennesker, og universelle temaer som berører relasjoner. Ensomhet, fremmedfrykt, sorg og skuffelser, men også glede, lojalitet og den nærmest grenseløse selvoppholdelsesdriften mennesker kan være i besittelse av uansett skjebne. Rammen rundt boken skal jeg ikke avsløre, den situasjonen Ove er i, for den er veldig spesiell og tragisk. Likevel klarer Backman å skrive en bok som er oppløftende på sitt eget vis, for han skriver med en så særegen balanse mellom lys og mørke, tragedie og komedie, håp og fortvilelse at latteren bare bobler over når man minst venter det. Det er rett og slett en utrolig fornøyelig bok. Den er også blitt til en film, med en herlig opplagt Rolf Lassgård som hovedperson – vel verdt å se, men les boken først! I tillegg har vår egen Sven Nordin spilt Ove på teaterscenen i Oslo.

Boken om Ove ble utgitt i 2012, samtidig som Alt min sønn burde vite om verden. I 2013 kom Mormor hilser og sier unnskyld, og den er en lett absurd fortelling om Elsa på 8 år og hennes dysfunksjonelle familie. Den er ikke helt enkel å plassere sjangermessig, for gjennom bare Elsas øyne kan dette være en barnebok, men den rommer likevel voksne betraktninger og referanser som faller utenfor en åtteårings perspektiver. Litt snål leseropplevelse, vanskelig å beskrive, men absolutt lesverdig.

Britt-Marie var her kom i 2014 og er en historie i Shirley Valentine-tradisjon, om en godt voksen kvinne som står ved et veiskille og som må bli kjent med seg selv på nytt for å ta noen valg for livet videre. Britt-Maries «road trip» er på langt nær så eksotisk som Shirleys greske eventyr, Backman holder seg til det pragmatiske som vel er litt typisk det skandinaviske, de litt trauste rammene som preger små miljøer. Det tok litt tid å bli venner med denne hovedpersonen, men måten forfatteren skildrer detaljer på river leseren med likevel – det er lett å kjenne på det Britt-Marie føler når hun møter på utfordringer i ny tilværelse.

Og her kommer vi til Bjørnstad, utgitt i 2014. Den har også fått en oppfølger, noe jeg kommer tilbake til. I denne boken har forfatteren skapt et iskaldt, rigid og litt mørkt univers i form av en avsidesliggende småby dypt i de svenske skoger.
I den lille byen har vi alle de kjente ingrediensene, på godt og vondt, som kjennetegner små miljøer. Alle kjenner alle, tror de vet alt om alle, og ingen tråkker utenfor sin tildelte posisjon innenfor sin gruppe – de rike leker med de rike, og de mindre heldige holder seg til sitt eget. Også typisk for småbymiljøer, som man kanskje ikke snakker så høyt om, er et evig mindreverdighetskompleks – du vet det er en verden der ute hvor folk har bedre muligheter og videre horisonter, men hvis noen bryter ut må de for all del huske å nevne hvor de kommer fra. Suksess er dyrekjøpt og medfører en lett schizofren blanding av heltedyrkelse og glødende misunnelse.

Vi får bli kjent med mange ulike personer og miljøer, men fellesnevneren er ishockeymiljøet. Småbyens stolthet og selvfølelse står og faller nærmest på hvor bra ishockeylaget gjør det fra kamp til kamp og sesong til sesong, sportsarenaen er både identiteten til byen og tilsynelatende eneste vei ut derfra. Vi møter en hjemvendt idrettshelt som klarte å komme seg ut, men som likevel endte opp der han startet. Vi blir presentert for trenere, eiere, spillere og familiene rundt. Historien bygges opp i intervaller, med små frempek til en hendelse som skal snu hele Bjørnstad på hodet, og som nærmest river i stykker relasjoner, konstellasjoner og den eksisterende felles forståelsen av hvordan verden ser ut.

Den letteste måte å forene en gruppe på, er ikke med kjærlighet – for kjærlighet er vanskelig. Den stiller krav. Hat er enkelt. Så det første som skjer i en konflikt, er at de velger side, for det er lettere enn å prøve å holde to tanker i hodet samtidig. Det andre som skjer er at vi søker de faktaene som bekrefter det vi vil tro. Det som er deiligst. Det som lar livet gå videre som vanlig.

Fredrik Backman, Bjørnstad

Jeg har ikke lyst til å gå inn på flere detaljer i selve historien. Noe av det unike med Fredrik Backman er måten han, bit for bit, bygger dette universet. Det må rett og slett bare leses. Jeg opplevde denne boken som såpass mørk at den satt i kroppen lenge etterpå. Han tar opp spesielt ett vanskelig og betent tema, som ikke nødvendigvis har noen entydig sannhet i alle tilfeller. Det vil si – vi tviler ikke på hva som er feil og hva som er rett, hvor sympatien udiskutabelt ligger, men gjennom å skifte synsvinkel beskriver han hvordan en «sannhet» kan skifte farger etter hvilke briller man har på – og etter hva man har å tape.

Det er en bok som beskriver mennesker ærligere enn det som er behagelig. Ikke ett sted i boken kan man si at «det er for overdrevet» eller «dette er ikke realistisk». Tvert i mot, det er så sant at det gjør vondt. Det er umulig å frikjenne seg selv, man kjenner seg igjen både på den «riktige» og «gale» siden. Ordkunstneren Backman kan parkere leseren med en kort setning. En hovedsetning, tre små ord, stikker som en pil. Han veksler mellom å skrive historien gjennom de ulike personene, for deretter å ta et steg ut av historien og filosofere rundt handlingen.

For det er vel til syvende og sist alt man kan forlange av et menneske. At vi innrømmer at vi ikke vet alt.

Da jeg lukket boken, ble jeg sittende med klump i magen en stund. Jeg skaffet oppfølgeren så fort den kom ut, den heter Vi mot dere og ble utgitt i 2017. Boken ligger klar på lesebrettet, tittelen dukker opp som påminnelse hver gang jeg slår den på. Det er som om jeg kvier meg litt for å dykke ned i det iskalde, ubarmhjertige mørket som Bjørnstad er. La oss konkludere med at denne forfatteren virkelig er verdt å lese – han representerer alt som gjør oss bokelskere så oppslukt av det skrevne ord. Hans evne til å dra leseren med er helt enkelt et naturtalent, noe som ikke kan læres.

God lesning!