Lesing og skriving er noe av det alle første vi lærer på skolen. Noen lærer det tidligere også, og vi vokser opp med ulikt forhold til det skrevne ord. I noen hjem leses det mye og ofte, mens det hos andre kanskje ikke finnes bøker i det hele tatt – lesing og skriving er bare noe man lærer. Jeg vokste opp med mange bøker rundt meg, så jeg er selvsagt ikke helt objektiv, men viktigheten av leseforståelse trer tydelig frem hvis vi for eksempel ser på resultateter i skolen. Det snakkes blant annet om at gutter er skoletapere, at den norske skolen er tilrettelagt i større grad for jenter. Hvis vi anerkjenner at jenter er mer verbale enn gutter, så er det desto viktigere å lese for guttene, eksempelvis.

Det er selvsagt et større og mer sammensatt spørsmål, som jeg ikke har fasit på her. Det jeg imidlertid er helt sikker på, er at mellommenneskelig kommunikasjon er essensen i alle handlinger. Fra person til person, fra gruppe til gruppe, selv fra verdensdel til verdensdel. Store ord? Javisst. Hvordan vi forstår hverandre er helt grunnleggende for samhandling, enten det er på individnivå eller så mye større. Byggesteinene er ordene og hvordan vi bruker dem. Det er innlysende at vi må kunne bruke dem for å bli forstått. Uansett om man er et språklig petimeter eller tenker at «bare du skjønner hva jeg mener…» så er språket vårt grunnlaget for både fred og konflikt, gleder og misforståelser.

Bøkene var altså min verden fra veldig ung alder, og de åpner også den virkelige verden. Imidlertid er det ikke gitt at man vokser opp med «likesinnede», og desto morsommere er det når man med tiden treffer noen. Våren 2021 tok jeg kurset «Bli magasinjournalist» ved Vivian Songe og hennes Journalistskolen. Vi er en gruppe derfra som har fortsatt kontakten etter kursets slutt, en kollokviegruppe, og vi bruker hverandre som sparringpartnere og kritikere underveis i skriveprosessen. Det er utrolig morsomt å drive med tekstutvikling, ikke minst fordi alle er så ulike i tilnærmingen.

Etter å ha funnet tilbake til interessen for språk og litteratur, dukket den ene arenaen etter den andre opp overalt. Skrivekurs, språkressurser, forfattermøter, bokbad, TED-talks – det er uendelig med inspirasjon og fellesskap der ute. Hittil har jeg fokusert på bøker og forfattere, og ikke nødvendigvis tenkt at jeg skal forfatte noe publiserbart selv i større skala, men gjennom disse skrivefellesskapene og gode samtaler rundt tekst og formidling er plutselig alle dører åpne. Ikke minst er det et hav av ulike sjangre og uttrykksformer, og i en digital verden trenger man ikke engang å velge – multimodalitet er normen, plukk og miks, foto, tekst, musikk, video. Mursteinsroman eller haiku, supplert av matoppskrifter eller performance? Slå deg løs.

Uansett hvilken form man velger for å uttrykke seg, vil det hjelpe og inspirere på veien dersom man finner de som snakker samme «stammespråk». Det er enda morsommere når man oppdager hvor stor den stammen egentlig er! Neste uke kommer omtale av mer enn en bok – faktisk et helt univers, av en forfatter som både komponerer musikk til romanene sine og produserer for scenen. Følg med!

Alle gode bøker har det til felles at de er sannere enn virkeligheten.

Ernest Hemingway