Denne bokomtalen har jeg gledet meg til å skrive, av flere grunner. Etter mange år der jeg har favorisert overfladiske «strandbøker» og såkalt chick lit, fikk jeg muligheten til å sette meg ned med en bok forfattet på norsk. Av ren bekvemmelighet har jeg i lengre tid brukt mitt Kindle-lesebrett og lastet ned lettleste romaner på engelsk, det har vært grei avkobling i studietiden.

Det skal også innrømmes at jeg synes en del norske forfattere ikke helt klarer å kaste av seg sosialrealismens litt dystre tone – det ligger ikke for oss her i nord å hoppe lettbent gjennom noe som helst, det skal helst lides litt, og skildres i moll. Slik sett er «Enok» nesten unorsk i sin form, som sjangermessig ikke kan plasseres på bare én hylle. Her er det mange elementer som leker sammen.

Siden ingen visste hvor Enok kom fra, og han i tillegg trivdes i sin egen ensomhet, ble han etter hvert mystifisert. (…) Skrittene han gikk fra robåten til butikken understrekte mannens ønske om å bli latt i fred. Hodet var like urørlig som når han rodde. Ingen sideblikk. Ikke fordi han manglet stolthet eller virket skremt, det var mer som om verden ikke hadde mer å by på.

Romanen utspiller seg i et lite øysamfunn, der vi blir kjent med ulike karakterer. Postmannen, læreren, kjøpmannen og eremitten er bare noen av skikkelsene i persongalleriet, og alle som skildres spiller større og mindre roller i selve historien. Den fortelles av hovedpersonen, som vi først møter som ung gutt, deretter gjennom ungdomstid og som voksen. Han har noen utfordringer som gjør ham til outsideren i klassen, men han finner sin likemann i kameraten Jack. Deres vennskap står sentralt i denne boken, som fra starten oppleves som en oppvekstroman. Det tok tid før handlingen kom inn på et spor som var i tråd med omslaget, hvor vi får hint om at det er en kriminalroman.

Det føles som om jeg kan snuse inn skoavtrykk og kjenne eimen av mennesker som har passert for flere timer siden. Utrolige greier. Jeg ser bare så fordømt sinnssyk ut med tunga ute.

Og – det er det også. Brutaliteten kommer snikende, men likevel voldsomt, på leseren. Vendingene dukker opp varslet, men likevel overraskende. Tonen i boken har en helt egen frekvens som drar deg inn helt fra starten, slik at når de mer bisarre veiskillene dukker opp befinner man seg på både den ene og den andre siden av akseptert moral. Som leser er vår sympati med protagonisten, men hva når dennes karakter folder seg ut i tvilsomme retninger? Veien fra gutt til mann byr på møter som illustrerer det menneskelige i oss, og det er langt i fra ufeilbarlig.

Åpningen av boken er uvanlig, et glimrende grep som gjør at du vet du må lese ut boken for å få svar på hvor dette fører. Språket i romanen er rikt og lettlest på samme tid, takket være en lekenhet som gir god flyt. Stemmen i boken veksler også. Selv om det er samme hovedperson som formidler, finner vi både unggutten, tenåringen, den unge og den voksne mannen om hverandre. I noen partier der de to gode kameratene, da i tenårene, drøfter hvordan de skal løse et mysterium, finner vi dialog med en ungdommelig iver som gir assosiasjoner til Hardy-guttene. Andre steder er det mørkere, med flere lag.

…nå skrev vi daglig innlegg på medlemssida til Nizame (…) Jack skulle være den lærde seriøse som skrev tørt og troverdig om urter og medisiner. Jeg fikk rollen som det glad-hysteriske medlemmet med vyer og drømmer uten fotfeste. Ikke uventet likte jeg rollen. Jeg kjørte på med den ene historien etter den andre.

Scenene ved mosesteinen, som skal bli sentral også i løsningen av mysteriet, kan minne om Hamsuns «Pan». Det tette båndet mellom følelser, opplevelser og omgivelsene i naturen er symbiotisk, og forfatteren benytter besjeling helt bevisst: «Evinruden brølte stolt etter bare fem drag, og tok oss ut fra land på stille og flo sjø. Kjølvannet var en glidelås som åpnet seg.» Når jeg tenker etter, minner faktisk hovedpersonen ikke så rent lite om Løytnant Glahn: det litt hjelpeløse, mannlige ego som ikke helt klarer å navigere stødig i mellommenneskelige relasjoner. Sanseligheten, begjæret, han kommer stadig til kort der han helst vil gjøre det rette, fordi følelser kommer i veien.

Hvordan kan man beskrive ei lukt man ikke har kjent før? Intensiteten var den samme som når man går inn i ei grotte og blir bombardert av pusten fra innestengt fjell. Sterkt, intenst – umulig å flykte fra. Jeg lurte på om Jack sanset det samme, men jeg tvilte på det. Var ikke lukta ei blanding av metall og mandel, den man kjenner når man trekker ut en skuff med gammel spiker? Jeg strøk hånda langs berget og merket meg en hardhet som var uvanlig.

Skildringene av natur og mennesker er lyriske, poetiske, musikalske – noe som gir mening når man lærer at forfatteren også komponerer musikk til sine historier. Bjørn Johnsens univers er nemlig større enn historiene på papir. Forfatteren er utdannet innen musikk og har produsert for scenen, i tillegg til at hans musikk er kjøpt inn av NRK. På Spotify og Youtube kan vi se og høre utdrag fra musikk og scene (lenke her). «Enok» er bok nummer tre som har handling i samme landskap, men de kan leses uavhengig av hverandre. «Menneskejerven» ble utgitt i 2004 og satt opp på scene, og «Han som kom tilbake» fulgte i 2009.

Så, får vi svarene vi trenger? Siste del av boken oppleves litt annerledes, fordi det kommer en vending som potensielt endrer premissene for hele historien. Jeg sitter igjen med noen spørsmål, uten at det dermed er åpen slutt – vi får en samling av tråder og et klimaks. Jeg åpnet denne boken og endte med å lese ut hele samme dag, noe som i seg selv er et glimrende skussmål, ikke bare for det språklige og fremdriften i fortellingen, men også underholdningsverdien. Her vet du ikke hvor noe ender, og det er heller ingen selvfølgeligheter underveis. Dette er rett og slett en unik historie som det er verdt å lese. Det er også vist interesse for å lage film av Johnsens historier, og da blir det utvilsomt en tur på kino!

PS: Forfatteren har bokbad 8. juli på hjemstedet Mosjøen, under Festspillene på Helgeland.