«Dameromaner», hva er det?

Du kjenner typen. Hun har vært gift en stund og har flere barn. Etter å ha vasket tøy og vartet opp i alle bauger og kanter i flere år, går mannen hennes hen og blir sammen med sekretæren. Vår heltinne har blanke ark til å realisere seg selv. Verden ligger for hennes føtter, bortsett fra at hun står på bar bakke etter skilsmissen – for av en eller annen grunn så klarer ingen kvinner i disse bøkene å jobbe etter at de har fått barn.

Hun kan endelig vekke sin livslange drøm til live og starte bakeri/hotell/vertshus/restaurant/kafé!

Like fullt, hun må velge. Hvor skal veien gå videre? Eureka! Hun kan endelig vekke sin livslange drøm til live – hun kan åpne bakeri/hotell/vertshus/restaurant/kafé – fyll inn det som passer. På den måten trenger hun aldri varte opp, vaske etter eller lage mat til noen igjen! (Eller, vent…?) På mirakuløst vis arver hun plutselig et forfallent hus ved sjøen/på landet/i en idyllisk landsby/i en hipp bydel, eventuelt sjarmerer en bankmann til å gi henne et lån med null sikkerhet for å kjøpe det forfalne lokalet i nabolaget hun alltid har dagdrømt om.

Etter å ha blitt gode venner med alle nye naboer i løpet av de to første dagene – inkludert den kjekke enkemannen borti gata – klarer hun å rive, totalrenovere og innrede lokalene, samt trylle frem de lekreste delikatesser og starte forretningen, alt på rekordtid. Hun jobber døgnet rundt og har konstant dårlig råd, men hva gjør vel det, for innen første måned er omme har enkemannen fridd, vertshuset går i overskudd og det nye livet er komplett!

(Foto pexels.com)

Begrepet chick lit er heldigvis regnet for å være ut, men det brukes fortsatt innimellom. Skal det være noe tyngde bak teksten, må den bli sortert i kategorien «kvinnelitteratur», som assosieres med eksempelvis Viginia Woolf, Brontë-søstrene eller vår egen Herbjørg Vassmo. Det har tradisjonelt ikke vært knyttet høy status til noe som underholder kvinner, det avfeies med latterliggjørende begreper som dameblader, jentefilmer, husmorporno, syklubb og liknende. Med nye tider skjer det positive endringer, og de ensidige kvinneportrettene fremstår nok ganske avleggs for yngre generasjoner. Godt er det. De nye stemmene fremmer mangfold og selvstendighet. De nye stemmene er også yngre enn noensinne, enten det er Amanda Gorman i innsettelsen av presidenten i USA (omtale her) eller vår mer hjemlige miljøaktivist Greta Thunberg.

Kvinnelitteratur er et viktig historisk begrep. Det satte fokus på kvinnelige forfattere innen litteraturteorien og litteraturhistorien, der de tidligere hadde vært oversett i stor grad. Samtidig bidro fokuset på litteratur skrevet av kvinner til at flere kvinner begynte å skrive, ofte om nye tema, og til at de fikk gitt ut bøkene sine. Det åpnet for nye perspektiver i litteraturen som tidligere hadde vært dominert av menn.

Jørgen Lorentzen, mannsforsker og litteraturviter

Likevel – ligger det egentlig noen konflikt mellom å være opplyst og høyt utdannet, og samtidig la seg underholde av sukkerspinn og luftslott? Menn sitter på toppen av verden og i viktige verv mens de like fullt lar seg underholde av, uhm, skal vi kalle det enklere gleder? – og har gjort det siden tidenes morgen. Først i nyere tid er det stilt kritiske spørsmål rundt hvorfor det synes å være en skjevdeling i hvordan vi omtaler og bedømmer kvinner og menn, være seg i profesjon eller underholdning. Mannsforsker og litteraturviter Jørgen Lorentzen går så langt som til å si at «begrepet kvinnelitteratur er blitt en tvangstrøye«. Han mener det har liten betydning i dag hvorvidt en bok er skrevet av en kvinne eller en mann. Lorentzen påpeker også at en del kvinnelige forfattere skrev under pseudonym på 1800-tallet, og kritikerne var lite treffsikre i vurderingen av kjønn.

Tilbake til vår heltinne. Hvorfor «chick lit»? Begrepet vokste frem på tidlig 1990-tall og gjaldt i utgangspunktet bøker rettet mot yngre kvinner. Særlig Bridget Jones landet som en bombe i alle trauste fang, og utfordret alle tradisjonelle forestillinger om kvinner som delikate, prektige og verpesyke. Hadde forfatteren av de bøkene, Helen Fielding, skrevet disse i dag, måtte hun blitt konfrontert med at hun ikke hadde mage til å trekke «storyline’n» helt i mål. Bridget Jones ender nemlig med drømmeprins og baby, hun også. En «Bridget» av i dag ville antagelig bodd frivillig barnløs i penthouse-leilighet på solsiden – alternativt alene på et småbruk med produksjon av vegansk godteri… sammen med en annen dame.

(Foto pexels.com)

Irske Marian Keyes er en av dem som har løftet sjangeren. Hun har skrevet mange bøker etter hvert, og evne å favne alt fra overfladisk pludring (Vannmelonen) til mer alvorlige sider (This Charming Man). Australske Liane Moriarty er en annen, som blant annet har skrevet boken Big Little Lies, som ble braksuksess som serie på HBO med blant annet Nicole Kidman og Reese Witherspoon i rollene. Komplekse liv og kvinneliv, i spagaten mellom alle rollene de er forventet å fylle.

God sommerlesing!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s